Vederlaget for oppdraget

Forbrukeren skal betale det vederlaget som er avtalt. Dersom det ikke er avtalt hvilket vederlag entreprenøren har krav på, skal forbrukeren betale et vederlag som dekker «nødvendige kostnader» og et rimelig påslag, jf. bustadoppføringslova § 41 annet ledd. Lagmannsretten har behandlet en sak (LB-2014-511) hvor partene var uenige om hva som var «nødvendige kostnader». I saken hevdet byggherren (Nestegard) at entreprenøren (Veidekke) hadde overfakturert og krevde følgelig tilbakebetaling:

Kravet gjelder tilbakebetaling av vederlag som følge av overfakturering. Nestegard hevder at Veidekke har brukt langt flere timer på byggeprosjektet enn det som var nødvendig. Slik lagmannsretten ser det, er dette i realiteten et krav om prisavslag på regningsarbeid.

[…]

Regningsarbeid innebærer i utgangspunktet at byggherren må betale for alle de timene som er påløpt i henhold til entreprenørens timelister. Forbrukerbyggherren må imidlertid ikke akseptere enhver regning uten hensyn til størrelsen. Bustadoppføringslova § 41 annet ledd regulerer prisfastsettelsen når det ikke er avtalt et fast vederlag, og gir hjemmel for å sensurere regningen fra entreprenøren. Bestemmelsen lyder:

I den mon det ikkje er avtalt kva vederlag entreprenøren har krav på, skal forbrukeren betale eit vederlag som dekkjer nødvendige kostnader og eit rimeleg påslag.

I avtalen mellom partene er det fastsatt timepris og påslag. Det er ikke sagt noe om antallet arbeidstimer. I denne saken er det ikke strid om rimeligheten av timeprisene eller påslagene. […] Spørsmålet her er om § 41 annet ledd får anvendelse når det er strid om timeantallet.

Lagmannsretten mener formuleringen: «I den mon det ikkje er avtalt kva vederlag entreprenøren har krav på.», også omfatter tilfellet der antallet arbeidstimer ikke er fastsatt. Lagmannsretten finner støtte for et slikt rettslig utgangspunkt i forarbeidene til bestemmelsen og i Borgarting lagmannsretts dom 1. oktober 2014 (LB-2013-163536).

[…]

Det betyr at Nestegard plikter å betale et vederlag, herunder timeantall, som dekker «nødvendige kostnader».

Det neste spørsmålet er hva som nærmere ligger i «nødvendige kostnader».

I Rt. 1969 s. 1122 (på side 1124) slo Høyesterett fast at etter alminnelige privatrettslige regler plikter ikke forbrukeren «… å betale merkostnader som måtte ha sin årsak i uforsvarlig forhold fra byggmesteren selv eller noen han svarer for, hva enten dette skyldes planlegging, ledelse eller utføring av arbeidet». At oppdragsgiver kan nekte å betale for kostnader som er blitt unødvendig høye på grunn av urasjonell drift eller andre forhold hos entreprenøren, er også uttrykt i entrepriserettens standardkontrakter og gir uttrykk for et alminnelig prinsipp i entrepriseretten.

[…]

Lagmannsretten mener det etter dette er grunnlag for å innfortolke en forsvarlighets- eller rimelighetsstandard i «nødvendige kostnader» i § 41 annet ledd. Det tilføyes at dersom vederlaget vesentlig overstiger det som må anses å dekke nødvendige kostnader for prosjektet, vil det formodentlig gjerne ha sin årsak i urasjonell drift eller andre uforsvarlige forhold fra entreprenørens side.

Et annet rettslig utgangspunkt for vurderingen av kravet om overfakturering er entreprenørens særskilte plikt til å vareta forbrukerens interesser, jf. bustadoppføringslova § 7 første ledd første punktum. Bestemmelsen er et utslag av den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Omsorgsplikten må ses i sammenheng med rettledningsplikten i første ledd annet punktum og frarådingsplikten i § 8.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *