Utgangspunktet er at næringsentreprisen ikke er lovregulert. Partene benytter standardkontrakter som detaljregulerer de fleste sidene ved oppdraget. Høyesterett har imidlertid ved flere anledninger fastslått at standardkontrakter kan utfylles gjennom relevant bakgrunnsrett.
Dommen inntatt i Rt. 1978 s. 1157 gjaldt spørsmål om entreprenøren hadde rett til å avbryte arbeidet som følge av at byggherren ikke hadde betalt i rett tid. Høyesterett uttalte at spørsmålet om det forelå betalingsmislighold «måtte bedømmes etter den såkalte «byggherrestandard». Det er åpenbart denne standard det er henvist til i kontraktsdokumentene.» På tross av dette fant førstvoterende at «avbrydd i arbeidet er en mulig misligholdsbeføyelse ved forsinket betaling, selv om denne misligholdsbeføyelse ikke er nevnt i «byggherrestandarden». En rett til å holde arbeidsprestasjoner tilbake ved forsinket betaling må anses hjemlet i alminnelige kontraktsregler, og det er ikke grunn til å anse standarden uttømmende.»
Dommen viser at alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper må gjelde også der det er tale om profesjonelle parter på et område som ikke uttrykkelig er lovregulert. Det at partene ikke uttrykkelig har avtalt seg bort fra en alminnelig regulering innebærer altså at det kan bli lagt til grunn.
HR-2016-1447-A gjaldt en sak hvor en leietakers virksomhet i et leid næringslokale hadde forårsaket brann i lokalet. Leiekontrakten var en standardkontrakt mellom profesjonelle næringsdrivende, som reiste særlige spørsmål i tilknytning til tolkingen av bestemmelsen om erstatningsansvar. Førstvoterende formulerte dette som hvorvidt «det at avtalen bygger på en standardavtale, medfører at det ved tolkingen ikke i samme utstrekning som ved tolkingen av avtaler mellom næringsdrivende ellers, kan trekkes inn momenter utenfor avtaledokumentet ved tolkingen.», jf. premiss 41.
Førstvoterende presiserte at «I vår sak får bakgrunnsretten betydning allerede til klargjøring av hvordan tidligere standardavtaler skal forstås, men det kan rent prinsipielt sett ikke være tvilsomt at bakgrunnsretten vil være et relevant selvstendig tolkingsmoment når en sikker løsning ikke følger av den inngåtte avtalen.», jf. premiss 46.
I HR-2018-2256-A (Domus Media) premiss 104 fremholdt flertallet ved førstvoterende at «Etter min oppfatning har det en betydelig egenverdi at en bransje selv tar ansvar for å utvikle hensiktsmessige, omforente og balanserte kontraktsformularer som enkelt kan benyttes av kontraktspartene. Som Veidekke-dommen viser, kan også standardkontrakter utfylles.» Førstvoterende presiserte imidlertid også at «domstolene bør etter mitt syn være varsomme med å gripe inn i et slikt finmasket standardisert kontraktssystem, i alle fall når det på alle sider dreier seg om profesjonelle parter som må forutsettes å kunne ivareta sine interesser. Etableres direktekravsrett her vil det innebære at en standardkontrakt suppleres for å avhjelpe en velkjent risiko – at kontraktspartneren går konkurs – som profesjonelle parter enkelt kunne avtalt seg bort fra.»